Hvis du er stille med deg selv når du begynner å lese dette diktet, vil det åpne seg bunner og brønner i deg du ikke visste du hadde. Sort, stille vann som bare venter på å bli oppdaget.
Jeg hørte diktet lest av forfatteren selv, fra CD, repetert på forskjellige måter, i en stor samling mennesker som åpnet seg og lyttet intenst stille sammen. Den sterkt svingende nord-engelske dialekten til forfatteren spiller med når jeg hører dette diktet, og slår an noen dype og gyllent klingende strenger. Våre forskjellige melodier vibrerer fram en kistedyp resonanskasse. Der er et mørke som skjuler og lover og hinter om våre uoppdagede rom.
De er mange.
THE WELL OF GRIEF
Those who will not slip beneath
the still surface on the well of grief
turning down to its black water
to the place that we can not breathe
will never know
the source from which we drink
the secret water cold and clear
nor find in the darkness
the small gold coins
thrown by those who wished for something else
~ David Whyte ~
Fra samlingen Where Many Rivers Meet, 1990
Those who will not slip beneath
the still surface on the well of grief
turning down to its black water
to the place that we can not breathe
will never know
the source from which we drink
the secret water cold and clear
nor find in the darkness
the small gold coins
thrown by those who wished for something else
~ David Whyte ~
Fra samlingen Where Many Rivers Meet, 1990
Hjertet mitt blir uendelig mykt, mørkt og stille hver gang jeg leser dette diktet. Sannhet har en tendens til å påvirke oss slik.
Du kan lese mer om David Whyte på hjemmesiden hans.
Posts
