Bokfest i Oslo 21. september

Dette er et arrangement jeg gjerne skulle vært på!

Utrolig mange forfattere på ett sted, og ikke noe hvilket som helst sted heller, men den fine hvite nye demokratiske estetisk vellykkede Operaen i Oslo, med virkelig mange forskjellige arrangementer. Hele operaen er i bruk, den store salen, den lille salen, taket, kafeen - det ser virkelig interessant ut.

Dumt for meg at jeg ikke er i Norge akkurat da.
Og: Om du ikke har lest Bisettelsen av Lars Saabye Christensen, er det et lesetips fra meg. Første halvdel kan være vanskelig å skjønne mye av, men språket er umiskjennelig Saabye Christensensk. Og når du har lest boka ferdig, kommer du til å ville starte på nytt igjen - og da får du mer ut av første del. Sikkert lurt å lese Beatles og Bly om igjen også, eller ha dem innen rekkevidde for å sjekke referanser. Jeg savnet det da jeg satt i min ettroms uten barndomshjemmets bibliotek for hånden :-)

LSC er en av mine språklige favoritter blant norske forfattere, og jeg må faktisk erkjenne at hans språkbruk og stemningsskapende metaforer har møblert mye av oppveksten min, noe som igjen vil si at han har vært med på å forme min egen språkfølelse. For meg er dette en sentral kvalitet, og jeg tror rett og slett jeg vil takke ham for det han har gitt gjennom bøkene sine (de jeg har lest av ham, med andre ord).

Det er spesielt å ha en så egen stil at den kan kjennes igjen på en eneste metafor, og slås fast når man leser to eller tre setninger i sammenheng. DET er et kvalitetsmerke ikke mange har opparbeidet seg.

Om lesning

Jeg har mange ganger tenkt på hvorfor jeg leser. Hvorfor det har vært så viktig, og hvorfor jeg fortsetter å holde fast i disse utallige andre verdnene. Leser man mye, kan man bli redd for at det er en slags virkelighetsflukt i bunnen av den livslange aktiviteten, og det er det andre som har tenkt på også. Se bare hva Marcel Proust sier:

"Lesning ligger på terskelen til det åndelige liv; det kan introdusere oss for det; det utgjør det ikke. . . Så lenge lesning er sporen hvis magiske nøkler har åpnet døren til disse rommene dypt inne i oss som vi ellers ikke ville ha visst hvordan vi skullle komme inn i, er dens rolle i våre liv sunn. Farlig blir det derimot når lesning i stedet for å vekke oss til sinnets personlige liv, får en tendens til å ta dets plass." - Marcel Proust.


Proust bør være mannen som kan si noe om dette - grensene mellom liv og litteratur var for ham nærmest usynlige.

Men hvorfor skal vi være så redde for at lesning tar over for et virkelig liv? Jeg vil heller si det slik at den utgjør en egen del av livet til oss lesere, og at det ikke er noe mindre virkelig enn den fysisk utøvende del av livene våre. Er ikke lesningen nettopp et sted vi kan hente informasjon, hvor vi kan vurdere nye tanker, skjerpe våre egne sinn mot andres horisonter, som ofte kan være klarere og mer detaljerte enn våre egne. Lesningen er et viktig rom i manges liv. For min del er det et selvreflektivt rom, et sted hvor jeg kan puste ut og lære noe, og se meg selv utenfra et øyeblikk. Lesning er alltid en dialog. Det er en dialog med forfatteren av det du skriver, men det er samtidig en dialog med deg selv og din egen horisont, som stadig blir oppdatert idet du leser og lærer og oppdager nye ting. Lesning er en av de beste metodene for å oppdatere seg og hente erfaringsbrokker og livsinnstillinger og all mulig visdom fra resten av verden.

Det er mye mer å skrive om dette emnet, men ettersom jeg driver og skriver på masteroppgave, og forsøker å overholde den stipulerte innleveringsdatoen som er 15. november, må jeg gå tilbake til det!

(Foreløpig et prøveprosjekt, men jeg har tenkt til å ha norske bloggposter i Esmeraldas rom - en naboblogg. Så får jeg se om det er noen vits i det etter hvert, eller om det er overdrevent selvdiggende å holde på sånn! )

Litteraturhuset i Oslo

På denne merkelig varme høstdagen i oktober tok jeg meg en gåtur gjennom Slottsparken, opp forbi Kunsternes hus (et sted jeg ikke har særlig lyst til å besøke; sure vibber siver ut derfra) og til hjørnet av gata, i bygget til den gamle Lærerhøyskolen i Oslo for å nå mitt mål: det nye Litteraturhuset i Oslo.

Siden det er søndag i dag, og dag tre etter åpning, var det fullt av barnevogner og foreldre og folk fra alle trinn på aldersstigen, med summing av stemmer og mobiler overalt. I korthet: det krydde.

For meg var det for mange folk til å bli der lenge, så jeg svingte inn, kikket på forfatteres bokanbefalinger i butikken (som Norli vant konkurransen om å drive), sveipet ned i underetasjen og kikket raskt over boklandskapet. Butikken var ikke så stor, men har et desto mer håndplukket sortiment. Skjønnlitteratur delt inn etter geografi (heldigvis var svenske og danske bøker representert på egne språk), kunstbøker, tidsskrifter, bestselgere og kvalitetsbøker på hvite hyller. I første etasje er det også kafé, og det hele så riktig hyggelig ut. Hadde jeg vært mer i menneskehumør ville jeg sikkert satt meg ned og lyttet til hva de andre snakket om, drukket te og romenergi.

Som en elsker av alle bokfylte rom, virker et helt hus tilegnet bøker rimelig lokkende. Det siver atmosfære ut fra boksidene, og selve den fysiske boka danner en egen stemning, spesielt når det er mange av dem. Bokryggene, lukta - jeg kunne skrevet et helt kapittel i en imaginær roman om bibliotekenes lukt - og all tiden som er akkumulert i disse objektene, danner den spesielle stemingen. Aura, tror jeg jeg vil kalle det. Bøker har aura.

Jeg kommer nok til å få med meg noe av det som skjer der. Skulle gjerne vært på Toril Mois foredrag eller hva det nå var i går, men da var jeg på jobb - i bokbutikken...

Ellers er det alt for mye annet jeg burde gjort nå. Burde vært mer aktiv i forhold til pensum, men for tiden synes jeg det er skikkelig vanskelig å lese påtvunget litteratur; jeg finner meg selv til stadighet lesende noe annet enn det jeg bør i forhold til de oppsatte pensumverker. Men fanken heller, jeg liker bedre å følge den naturlige leselisten/-lysten enn bare å lese det jeg må lese i ett eller annet fag. Selv om jeg nå, i ukene fram mot november, må oppdatere meg mer på det oppsatte pensum. Sånn er det bare når man er student etter "Kvalitetsreformen" ved norske universiteter.

Det jeg har som en stjerne i enden av kikkerten, er at jeg endelig kan begynne å skrive på masteroppgaven i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo etter jul. Det blir gøy. Endelig kan jeg operere selvstendig, forske i vei på det jeg er interessert i, sette mitt eget pensum. Et helt år med egendrevet lesing og skriving, det er da mye mer livsnært enn oppsatte leseplaner og innleveringer?

Tror jeg lar meg selv henge i lufta her. Det er ganske behagelig å sveve for enden av kikkerten, i stjerneopplyst vektløshet.

I morgen vet vi alt om Harry Potter

I morgen kommer den, en bok som får flere års lesning, undring, spekulering, diskusjon og filosofering til å stilne. Med den siste Harry Potter-boka, Harry Potter and the Deathly Hallows, får vi se hva Rowlings plott faktisk er.

Et av hennes sterkeste trekk er et solid, antakeligvis erfaringsbasert vett og vidd, hun staver fram leveregler som ikke er tenkt fram, de er sprunget ut av et virkelig liv. Det er selvsagt nødvendig med et godt hode for å trekke generelle regler/lover ut av erfaring, men det er det vel få som betviler at Rowling har. I grunnen tror jeg på at de aller fleste mennesker har et enormt potensiale, at enhver har uutgrunnelige sjelelige dybder -- men jeg har ikke like stor tro festet til hvordan den menneskelige mulighet forvaltes, utøves. Jeg blir stadig sjokkert over ny kriging, ny bestialitet osv, men er samtidig glad for å ha beholdt noe av min naivitet.

Men, her skulle det egentlig dreie seg om Potter. Det vil si Potter-plottet. Fram til nå er det ingen som faktisk vet hvor god historien er. Fram til nå har vi bare fulgt en rekke mysterier, fnist av humoren og kjent hvordan våre "moral fibres" styrkes gjennom lesningen av Potter-sagaen. Vi aner at det er et stort, klassisk oppgjør mellom ondt og godt som er i anmarsj, men vi vet ikke hvordan det utføres. Kanskje er det en vri på den klassiske lidelsesfortellingen, hvor Harry må ofre seg for at Voldemort skal dø, men så står opp igjen etter nåde fra naturlovene. Eller kanskje lærer Harry hvordan han skal overliste sitt negative avtrykk Voldemort, det vil si gjennomrisle Hr V med enkel godhet, noe som vil bli for skjørt og for sterkt for Voldemort, ettersom han har fortrengt og ødelagt alt av objektiv plussverdi i eget liv.


'Det enkle er det beste', er en av mange læresetninger man kan trekke ut av Potter-sagaen. Det er på ingen måte merkelig at en vanlig kvinne fra arbeiderklassebakgrunn i et av verdens største språksamfunn har slått så voldsomt igjennom klodelangs. Hun frisker opp vår etiske grunnstamme, den vi vet aldri råtner, den vi vet er den mest riktige og solide, og som vi aner har sin første sevje fra de tidligste mennesker. Bare det at vi er mennesker, gjør at en slik stamme er naturgitt. Vi vet at vi har muligheten til det gode og lyse, og at jo mer lys vi kaster, jo lengre og mørkere kan skyggene bli.

Det er så fundamentalt enkelt, det Rowling gjør, men det er hennes måte å gjøre det på, måten hun tvinner historien rundt dette åpenbare og i alle gjenkjennelige, som gjør at hun leses med så stor lyst over alt. Enkelt, med humor og vidd, og menneskelig varme - en trygg og riktig nærhet som vi alle kjenner igjen fra vi var barn og verden var overskuelig, lys og trygg.

Denne historien kommer nok til å få større betydning enn mange av dagens lesere tenker på. På overflaten er det jo først og fremst drivende god underholdning. Men for mange unge er det et par skritt inn i et solid fundamentert univers, en verden drevet av mørke og lyse sider, men hvor det er helt tydelig at det lønner seg -- sjelelig først og fremst, og for omverdenen i forlengelsen av det -- å holde seg til det gode. Gjennom Hermione ser vi også hvordan kunnskap er viktig, bare den brukes rett. Ingen kan nekte for at Voldemort antakeligvis er mer kunnskapsrik enn resten av de magiske menneskene (ettersom Dumbledore nå er død), men han har forkastet enhver mulighet til å kunne kalles vis. Han er komplett ignorant når det kommer til mange solide innsikter om rett og riktig som Harry Potter har innarbeidet i ryggmargen.

Når vi ser hvordan Rowling har drevet fram disse karakterene, hva de har stelt i stand av vemmelig-fascinerende ondt og hjertegjennomlysende godt, er det umulig at Voldemort kan overleve denne historien. Det er faktisk umulig. Fortellingens storhet står og faller på hvordan hun utformer Harrys skjebne. At han vil overvinne Voldemort er klart. Men hvordan? Hvem og hvor mange kommer til å ofre seg for at Voldemort dør? Hvor mange av de Harry har gjennomlyst med sitt relativt rene hjerte har latt seg virkelig gjennomlyse, til den grad at de kommer til å ofre seg for at verden skal bli et bedre sted?

Avslutningen vil vise hvor stor tro J.K. Rowling har på at verden kan bli et bedre sted.

Og jeg? Jeg har stor tro på at hun tror den kan bli mye bedre, med mennesker som bryr seg om det gode i dem selv -- og dermed andre!

(Hvis du vil se hva jeg har skrevet om Rowling og Potter-bøkene før, se her.)