Jeg visste ikke når det skulle skje, men jeg håpet at det ville skje snart. Alt for lenge har jeg flakket omkring uten noe stødig holdepunkt ute i verden. I meg selv har jeg et sentrum så godt og sterkt som noens, men det er ikke alltid like fornøyelig å forholde seg til utenverdenen. Nå har jeg en ro og en stødig fremdrift. Jeg tør lene meg mot verden. Jeg vet at den vil ta meg i mot.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment