Tomas Tranströmer: Porträtt med kommentar

Dette er et utdrag fra Tranströmers "Porträtt med kommentar" fra samlingen Klanger och spår (1966), nærmere bestemt de to siste strofene fra diktet. Noen ganger hender det at ord og meninger brått stiger fra siden sin og sklir like inn i den sjelstilstanden som dominerer når jeg leser disse ordene. For et par dager siden, etter at jeg hadde lest flere Tranströmer-dikt med hele kroppen og et vidåpent hjerte, slo disse radene ned i meg, det vil si, de fant seg mykt og enkelt til rette på det leiet jeg hadde forberedt for dem, uten å ha kjennskap til akkurat disse versene:

Vad är jag? Ibland för länge sen
kom jag några sekunder helt nära
vad JAG är, vad JAG är, vad JAG är.

Men just som jag fick syn på JAG
försvann JAG och ett hål uppstod
och genom det föll jag som Alice.


Å falle inn i seg selv, å bli slukt av en tomhet og et mørke som ikke bare hører en selv til, er en del av det naturlige ved å være menneske. Dette tomrommet, det ukjente, sorte, som ligger foran deg som en uant mulighet, er en invitasjon til nettopp det ukjente, til å kaste seg tillitsfullt ut i hva naturen har å by på av dybde og virkelighet. Disse to strofene minte meg på det endeløse mysteriet som omslutter oss, som vi svever i og er en del av samme om vi vil det, tror det, vet det, eller ei. Og grunnen til at jeg fikk øye på det akkurat nå, i Tranströmers dikt, var selvsagt fordi jeg var klar for det akkurat nå.