Anbefalt: Stefan Sundström

Denne fyren oppdaget jeg da Nästan som reklam kom ut i 1994. Det var et par år etter at Lisa Ekdal hadde feid over diverse etere med Vem vet og alt det der. Siden jeg har vokst opp med Cornelis Vreeswijk, Hasse&Tage, Astrid Lindgren (hvem har ikke det), Bellman og i grunnen hele den svenske kulturkretsen gjennom SVT, er jeg rimelig disponert for å like denne typen musikk. Det hjelper sikkert at mamma er sørlandsviseentusiast og tidligere visesanger og gitarklimprer også.

MEN altså, Stefan Sundström er visesangeren for de litt mer tøffe, unge av sinn, samfunnskritiske - de oppegående, kan man kanskje si. På samme måte som Vreeswijk har Sundström et galleri av personasjer med diverse karaktertrekk. Sabina (Fina Pina), Jan Banan, Nefertite og Galne Gunnar er noen av dem, og rundt dem spinner Sundström sin egen verden. Og den er ikke vanskelig å tre inn i. Det blir som å lese en bok, eller flere fortellinger som springer ut fra et miljø man etter hvert begynner å føle man kjenner.

I tillegg, eller samtidig, er det selvsagt musikken som skaper denne verdenen. Her er det rett og slett rockeviser av høy kvalitet, utgytt med bravur og pondus, men også med en følsom og poetisk åre som kommer til overflaten ganske ofte.

Grunnen til at jeg fremhever et album som er 14 år gammelt, er fordi det er det jeg kjenner best selv. Senere har han gitt ut bl.a. tolkninger av Allan Edvalls viser, eget samlealbum (Greatest hits) og flere andre studioalbum.

Tidligere har jeg nevnt hvordan Lars Saabye Christensen har møbler mye av oppveksten min med tanke på språklig fremmaling og en viss blågrå, halvmelankolsk oslostemning. På samme måte har svensk kultur, sikkert spesielt populærkultur, preget oppveksten min sterkt. Cornelis Vreeswijk og Astrid Lindgren var nok de to viktigste representantene for svensk kultur for meg som liten, og den stemningen disse to skapte er fremdeles sentral for meg, som en slags egen verden i barndomsverdenen. Og da Stefan Sundström came along da jeg var 14, kjente jeg straks at han var en mer moderne og nå-tilpasset rockpoet som jeg umiddelbart kjente meg hjemme hos.

Kanskje ikke noen vits i å si at jeg anbefaler å høre på noe av musikken hans?