Det er umulig å se på det ene bildet vi kjenner av Emily Dickinson uten å bli slått av blikket hennes. Jeg har lest tolkninger av det som sier at hun ser sjenert ut, forlegen, sky, tilbaketrukket. Da trekker man virkelig bare det man vet om livet hennes inn i fortolkningen.
Hvem kan se på dette fotografiet uten å se hvor direkte, hvor nådeløst og hvor brennende rakt hun blikker inn i virkeligheten? Hun ser så direkte på det eksisterende at jeg føler kulløynene hennes bore seg inn i brystet mitt. Jeg tror hun ser mer i meg enn jeg selv gjør - foreløpig.
Uansett kan hun -- det vil si diktene hennes -- fungere som en katalysator for å trenge dypere ned i materien. På enhver av materiens plan.
(PS - om du lurer på hvordan hun kikker ut på oss, kan du se henne i margen på denne siden - litt lenger ned og til venstre.)
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
Posts
No comments:
Post a Comment