Mary Oliver: The Swan

I learned about Mary Oliver from a participant in a wonderful invention called Diktringen (Norwegian word, being the name of a mailing list of daily poems and comments - all directed by one man; impressive!) a few days ago. She is probably well known in the States, but I had, as you understand, never heard of her.

I read a poem called Wild Geese then, and found myself curious to read more of her. Till now, I am not completely won over, but I liked the following poem. Mostly because of the last three lines.

The Swan

Did you too see it, drifting, all night, on the black river?
Did you see it in the morning, rising into the silvery air -
An armful of white blossoms,
A perfect commotion of silk and linen as it leaned
into the bondage of its wings; a snowbank, a bank of lilies,
Biting the air with its black beak?
Did you hear it, fluting and whistling
A shrill dark music - like the rain pelting the trees - like a waterfall
Knifing down the black ledges?
And did you see it, finally, just under the clouds -
A white cross Streaming across the sky, its feet
Like black leaves, its wings
Like the stretching light of the river?
And did you feel it, in your heart, how it pertained to everything?
And have you too finally figured out what beauty is for?
And have you changed your life?

Mary Oliver

I like the notion that insights and realizations of truth and beauty shall affect one's life. This is something I have experienced and therefore something know to be true - I don't have to believe it.

The times an insight flutters down on you or materializes like a lightning inside you are moments that stand out. To some extent I would say that they form one's life.

They have mine, anyway.

Fra en tapetblomstrete dagbok: Mann vs kvinne... igjen. Uff!

Fra en tapetblomstrete dagbok, en eller annen gang i 2006:

Vi trenger ikke flere tekster som lister opp forskjellene mellom mann og kvinne. Det foreligger alt for mye av den slags allerede, i diverse populærkulturelle trykksaker, som Dagbladet Fredag, Magasinet, det farlig usanne kulturkule ”Radioselskapet” på NRK P2, trendanalytikere, ungdomsmagasiner på TV, radio og i bladform – det er nok å ta av.

Problemet med disse opplistingene av forskjeller ligger i at det er en del sannhet i eksemplene vi får presentert, men at disse ”sannhetene” som regel er simplifisert, popularisert, noen anelser forvridd, og – tror jeg – lettere uklare for de som kommer med innsiktene. (I neste rekke følger selvfølgelig det faktum at mange lar seg påvirke, mer eller mindre bevisst, av hva som formidles i disse hva-er-forskjellene-på-mann-og-kvinne-spaltene, og tror at mye som sies der er sant.)

Hvorfor er dette noe å bry seg om? Underholdes vi ikke like mye hver gang vi blir presentert for dem? Det er noen underliggende, mentale mekanismer som gjør disse kvinne/mann-listene til noe mer enn ufarlig underholdning. (De ikke bare underbygger, men danner myter om hva som er spesifikt kvinnelig og hva som er spesifikt mannlig.)
Vi har lyst til å tro på kategoriseringene.
Vi har lyst til å tro at virkeligheten er så enkel at den kan grupperes i ”er” og ”er ikke”-bokser. Vi håper at det finne en objektiv sannhet om mann og kvinne, og at denne kan fanges og humoristisk formidles via slike observasjoner og oppstyltede grenser som presenteres i de respektive spalter. Vi håper altså at vi er inne på noe når vi grupperer og sorterer i så tilsynelatende åpenbart forskjellige kategorier som mann og kvinne utgjør.

Men det er for enkelt. Det er for uorganisk. Det er ikke sant.

Utgangspunktet for dette skriveriet er min egen følelse for forskjellene mellom det feminine og det maskuline, og hvordan dette kan komme til uttrykk i skrift. Disse to begrepene eller kvalitetene, maskulin og feminin, er ikke jevnt fordelt mellom mann og kvinne. Som regel er det overvekt av feminin kraft i kvinner og likeledes maskulin kraft i menn (det er vel derfor vi er blitt de kjønnene vi er blitt). Men disse størrelsene er ikke identiske med det menneske- og kjønnshylsteret vi er tildelt.

I denne iboende forskjellen mellom maskulin og feminin, mellom agerende, utadgående og ”aggressive”, og omsluttende, tøyelig og organisk inkluderende, ligger spiren som kan lede til popularisert oppdeling og gjerdesnekring. Forskjellene spikres fast, og her blir de stående, bastante og selvsikkert voktende sine grenser. Ikke særlig organisk eller levende? Heller ikke – for å bruke et ladet begrep – sant.

Slike mentale skillelinjer har lite å gjøre i den virkeligheten som faktisk er. Men, som sagt, noen sporer sannhet kan man finne i mann/kvinne-inndelinger.

Det som gjorde at jeg satte i gang å skrive om dette, er at jeg både kan føle og smake hvordan det seiglivede, snoende, svale ultrafeminine lett blir oversett og overkjørt av de mer velansette maskuline kvalitetene i vår verden. Kvinnelige forfattere (og jeg er oppmerksom på min egen bruk av apposisjon til substantivet ’forfatter’) snøftes gjerne bort om de heller mot å skrive for mye om kvinner, kvinners virkelighet, og spesielt kvinners hverdag (alt for kjedelig og betydningsløst for de fleste menn, og også en del kvinner) – dette kan jeg selv kjenne meg igjen i. Lenge tok jeg avstand fra denne ”type” litteratur (det er jo slett ingen type litteratur, felles er vel bare noen emner som blir tatt opp) fordi det virket for kjedelig og grått, alt for treigt til å bli satt mellom to permer og deretter lest av et publikum. Fremdeles er jeg ikke helt over den kneika, kanskje fordi jeg ikke tar meg tid til å lese så mange romaner som jeg kunne ønske; kanskje er det også fordi denne relativt ignorerte sjangeren ennå har til gode å fylles med solid, litterær kvalitet. På en eller annen måte.

Det samme gjelder imidlertid kvinnelige poeter. Gunvor Hofmo er vel anerkjent, men for en stor del ikke lest og analysert og seriøst omtalt som flere av våre mannlige poeter er det, slik som Stein Mehren, Olav H. Hauge, Tarjei Vesaas, Tor Ulven osv. Som menn får de automatisk en tyngde tillagt som det tar lang tid, mange lesere og mye seriøs omtale til for de fleste feminine poeter å bli til del. Det fins eksempler på kvinner som ikke skriver utpreget feminint, som for eksempel Inger Hagerup og den nylig debuterte Ruth Lillegraven. Disse får lettere eller raskere anerkjennelse enn mange av sine kvinnelige kolleger, for de beveger seg innenfor sfærer og i en type språk som er lettere å oppfatte og oppvurdere enn i mange av de kvinnelige poetenes tilfelle.

Jeg synes Gunvor Hofmo er et godt eksempel. Her har vi en forfatter som skriver om eksistensielle, religiøse spørsmål, virkelighetsloddende, innenfor en feminin uttrykksform. Her er inderlighet, mykhet, gjennomlyste farger, lys, luft, rom – alle kvaliteter som lett kan mentaliseres og resonneres bort til å skulle være mindre betydelig enn for eksempel Stein Mehrens mer intellektuelle uttrykksform. Det poetiske geni gjør nettopp slik som Hofmo gjør; beskriver, sanser, åpner, smyger seg fram til et unikt uttrykk, som igjen setter et unikt, dypt avtrykk i leserens sjel. Dersom man ikke overser den fine strengen disse feminine diktene kretser rundt.

Det er avgrunner i Hofmos poesi, dybder så bratte og sugende mørke at de ikke kan persiperes gjennom et mer ”nøytralt” tankebasert eller mentalt språk. Her er vi i et område hvor det vanlige vokabularet rett og slett ikke strekker til. Allikevel er formen gjennomsyret av feminin kraft (noe som etter min mening gir diktene enda mer gjennomslagskraft) og kan dermed lett overses og tolkes som over-inderlige eller halvveis hysteriske – Freud har ikke hjulpet kvinneheten i stor grad – og på den annen side for myke dikt, som er litt for brysomme og vanskelig tilegnede skriftstykker. Det er lettere å vende seg mot noe man forstår mer umiddelbart.

Det må nevnes, i denne sammenheng, at Jan Erik Vold er en ivrig og – det trenger knapt ytres – dyktig formidler av Hofmos geni.

© Tuva Langjord

Nåja, dette blir herved en avbrutt tanke, i det jeg skal ut på kino og se Becoming Jane, film om Jane Austen. Blir visst aldri ferdig med henne!

Radiohead: New Album Out Today!

Follow the link underneath, and you will be able to purchase or download Radiohead's new album. Not at all bad news.

http://www.inrainbows.com/Store/Quickindex.html

Hooray for porridge

I found this rather enjoyable article on the World Championship in porridge in today's Guardian on Guardian.co.uk.

For your information, Scottish porridge-lovers: Scotland isn't the only country in Europe where oats is coveted for its breakfast qualities; Norway (and I guess Sweden) have long utilized this exemplary grain for hot, sticky, but delicious breakfasts for more than a century - and probably longer!

Want to know the Norwegian word for porridge? It is 'grøt'.

Both the English and the Norwegian, I find, fulfill the respective languages' onomatopoetic possibilities.

Hooray, hooray for porridge.

Tomas Tranströmer: "Allegro"

ALLEGRO

Jag spelar Haydn efter en svart dag
och känner en enkel värme i händerna.

Tangenterna vill. Milda hammare slår.
Klangen är grön, livlig och stilla.

Klangen säger att friheten finns
och att någon inte ger kejsaren skatt.

Jag kör ner händerna i mina haydnfickor
och härmar en som ser lugnt på världen.

Jag hissar haydnflaggan - det betyder:
"Vi ger oss inte, men vill fred."

Musiken är ett glashus på sluttningen
där stenarna flyger, stenarna rullar.

Och stenarna rullar tvärs igenom
men varje ruta förblir hel.

Kanskje min favoritt av alle de gjennomskinnelige, alvejordiske diktene til Tranströmer.

Poem by David Whyte: "Faith"

FAITH

I want to write about faith,
about the way the moon rises
over cold snow, night after night,

faithful even as it fades from fullness,
slowly becoming that last curving and impossible
sliver of light before the final darkness.

But I have no faith myself
I refuse it even the smallest entry.

Let this then, my small poem,
like a new moon, slender and barely open,
be the first prayer that opens me to faith.


David Whyte

Litteraturhuset i Oslo

På denne merkelig varme høstdagen i oktober tok jeg meg en gåtur gjennom Slottsparken, opp forbi Kunsternes hus (et sted jeg ikke har særlig lyst til å besøke; sure vibber siver ut derfra) og til hjørnet av gata, i bygget til den gamle Lærerhøyskolen i Oslo for å nå mitt mål: det nye Litteraturhuset i Oslo.

Siden det er søndag i dag, og dag tre etter åpning, var det fullt av barnevogner og foreldre og folk fra alle trinn på aldersstigen, med summing av stemmer og mobiler overalt. I korthet: det krydde.

For meg var det for mange folk til å bli der lenge, så jeg svingte inn, kikket på forfatteres bokanbefalinger i butikken (som Norli vant konkurransen om å drive), sveipet ned i underetasjen og kikket raskt over boklandskapet. Butikken var ikke så stor, men har et desto mer håndplukket sortiment. Skjønnlitteratur delt inn etter geografi (heldigvis var svenske og danske bøker representert på egne språk), kunstbøker, tidsskrifter, bestselgere og kvalitetsbøker på hvite hyller. I første etasje er det også kafé, og det hele så riktig hyggelig ut. Hadde jeg vært mer i menneskehumør ville jeg sikkert satt meg ned og lyttet til hva de andre snakket om, drukket te og romenergi.

Som en elsker av alle bokfylte rom, virker et helt hus tilegnet bøker rimelig lokkende. Det siver atmosfære ut fra boksidene, og selve den fysiske boka danner en egen stemning, spesielt når det er mange av dem. Bokryggene, lukta - jeg kunne skrevet et helt kapittel i en imaginær roman om bibliotekenes lukt - og all tiden som er akkumulert i disse objektene, danner den spesielle stemingen. Aura, tror jeg jeg vil kalle det. Bøker har aura.

Jeg kommer nok til å få med meg noe av det som skjer der. Skulle gjerne vært på Toril Mois foredrag eller hva det nå var i går, men da var jeg på jobb - i bokbutikken...

Ellers er det alt for mye annet jeg burde gjort nå. Burde vært mer aktiv i forhold til pensum, men for tiden synes jeg det er skikkelig vanskelig å lese påtvunget litteratur; jeg finner meg selv til stadighet lesende noe annet enn det jeg bør i forhold til de oppsatte pensumverker. Men fanken heller, jeg liker bedre å følge den naturlige leselisten/-lysten enn bare å lese det jeg må lese i ett eller annet fag. Selv om jeg nå, i ukene fram mot november, må oppdatere meg mer på det oppsatte pensum. Sånn er det bare når man er student etter "Kvalitetsreformen" ved norske universiteter.

Det jeg har som en stjerne i enden av kikkerten, er at jeg endelig kan begynne å skrive på masteroppgaven i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo etter jul. Det blir gøy. Endelig kan jeg operere selvstendig, forske i vei på det jeg er interessert i, sette mitt eget pensum. Et helt år med egendrevet lesing og skriving, det er da mye mer livsnært enn oppsatte leseplaner og innleveringer?

Tror jeg lar meg selv henge i lufta her. Det er ganske behagelig å sveve for enden av kikkerten, i stjerneopplyst vektløshet.