Fra en tapetblomstrete dagbok, en eller annen gang i 2006:
Vi trenger ikke flere tekster som lister opp forskjellene mellom mann og kvinne. Det foreligger alt for mye av den slags allerede, i diverse populærkulturelle trykksaker, som Dagbladet Fredag, Magasinet, det farlig usanne kulturkule ”Radioselskapet” på NRK P2, trendanalytikere, ungdomsmagasiner på TV, radio og i bladform – det er nok å ta av.
Problemet med disse opplistingene av forskjeller ligger i at det er en del sannhet i eksemplene vi får presentert, men at disse ”sannhetene” som regel er simplifisert, popularisert, noen anelser forvridd, og – tror jeg – lettere uklare for de som kommer med innsiktene. (I neste rekke følger selvfølgelig det faktum at mange lar seg påvirke, mer eller mindre bevisst, av hva som formidles i disse hva-er-forskjellene-på-mann-og-kvinne-spaltene, og tror at mye som sies der er sant.)
Hvorfor er dette noe å bry seg om? Underholdes vi ikke like mye hver gang vi blir presentert for dem? Det er noen underliggende, mentale mekanismer som gjør disse kvinne/mann-listene til noe mer enn ufarlig underholdning. (De ikke bare underbygger, men danner myter om hva som er spesifikt kvinnelig og hva som er spesifikt mannlig.)
Vi har lyst til å tro på kategoriseringene.
Vi har lyst til å tro at virkeligheten er så enkel at den kan grupperes i ”er” og ”er ikke”-bokser. Vi håper at det finne en objektiv sannhet om mann og kvinne, og at denne kan fanges og humoristisk formidles via slike observasjoner og oppstyltede grenser som presenteres i de respektive spalter. Vi håper altså at vi er inne på noe når vi grupperer og sorterer i så tilsynelatende åpenbart forskjellige kategorier som mann og kvinne utgjør.
Men det er for enkelt. Det er for uorganisk. Det er ikke sant.
Utgangspunktet for dette skriveriet er min egen følelse for forskjellene mellom det feminine og det maskuline, og hvordan dette kan komme til uttrykk i skrift. Disse to begrepene eller kvalitetene, maskulin og feminin, er ikke jevnt fordelt mellom mann og kvinne. Som regel er det overvekt av feminin kraft i kvinner og likeledes maskulin kraft i menn (det er vel derfor vi er blitt de kjønnene vi er blitt). Men disse størrelsene er ikke identiske med det menneske- og kjønnshylsteret vi er tildelt.
I denne iboende forskjellen mellom maskulin og feminin, mellom agerende, utadgående og ”aggressive”, og omsluttende, tøyelig og organisk inkluderende, ligger spiren som kan lede til popularisert oppdeling og gjerdesnekring. Forskjellene spikres fast, og her blir de stående, bastante og selvsikkert voktende sine grenser. Ikke særlig organisk eller levende? Heller ikke – for å bruke et ladet begrep – sant.
Slike mentale skillelinjer har lite å gjøre i den virkeligheten som faktisk er. Men, som sagt, noen sporer sannhet kan man finne i mann/kvinne-inndelinger.
Det som gjorde at jeg satte i gang å skrive om dette, er at jeg både kan føle og smake hvordan det seiglivede, snoende, svale ultrafeminine lett blir oversett og overkjørt av de mer velansette maskuline kvalitetene i vår verden. Kvinnelige forfattere (og jeg er oppmerksom på min egen bruk av apposisjon til substantivet ’forfatter’) snøftes gjerne bort om de heller mot å skrive for mye om kvinner, kvinners virkelighet, og spesielt kvinners hverdag (alt for kjedelig og betydningsløst for de fleste menn, og også en del kvinner) – dette kan jeg selv kjenne meg igjen i. Lenge tok jeg avstand fra denne ”type” litteratur (det er jo slett ingen type litteratur, felles er vel bare noen emner som blir tatt opp) fordi det virket for kjedelig og grått, alt for treigt til å bli satt mellom to permer og deretter lest av et publikum. Fremdeles er jeg ikke helt over den kneika, kanskje fordi jeg ikke tar meg tid til å lese så mange romaner som jeg kunne ønske; kanskje er det også fordi denne relativt ignorerte sjangeren ennå har til gode å fylles med solid, litterær kvalitet. På en eller annen måte.
Det samme gjelder imidlertid kvinnelige poeter. Gunvor Hofmo er vel anerkjent, men for en stor del ikke lest og analysert og seriøst omtalt som flere av våre mannlige poeter er det, slik som Stein Mehren, Olav H. Hauge, Tarjei Vesaas, Tor Ulven osv. Som menn får de automatisk en tyngde tillagt som det tar lang tid, mange lesere og mye seriøs omtale til for de fleste feminine poeter å bli til del. Det fins eksempler på kvinner som ikke skriver utpreget feminint, som for eksempel Inger Hagerup og den nylig debuterte Ruth Lillegraven. Disse får lettere eller raskere anerkjennelse enn mange av sine kvinnelige kolleger, for de beveger seg innenfor sfærer og i en type språk som er lettere å oppfatte og oppvurdere enn i mange av de kvinnelige poetenes tilfelle.
Jeg synes Gunvor Hofmo er et godt eksempel. Her har vi en forfatter som skriver om eksistensielle, religiøse spørsmål, virkelighetsloddende, innenfor en feminin uttrykksform. Her er inderlighet, mykhet, gjennomlyste farger, lys, luft, rom – alle kvaliteter som lett kan mentaliseres og resonneres bort til å skulle være mindre betydelig enn for eksempel Stein Mehrens mer intellektuelle uttrykksform. Det poetiske geni gjør nettopp slik som Hofmo gjør; beskriver, sanser, åpner, smyger seg fram til et unikt uttrykk, som igjen setter et unikt, dypt avtrykk i leserens sjel. Dersom man ikke overser den fine strengen disse feminine diktene kretser rundt.
Det er avgrunner i Hofmos poesi, dybder så bratte og sugende mørke at de ikke kan persiperes gjennom et mer ”nøytralt” tankebasert eller mentalt språk. Her er vi i et område hvor det vanlige vokabularet rett og slett ikke strekker til. Allikevel er formen gjennomsyret av feminin kraft (noe som etter min mening gir diktene enda mer gjennomslagskraft) og kan dermed lett overses og tolkes som over-inderlige eller halvveis hysteriske – Freud har ikke hjulpet kvinneheten i stor grad – og på den annen side for myke dikt, som er litt for brysomme og vanskelig tilegnede skriftstykker. Det er lettere å vende seg mot noe man forstår mer umiddelbart.
Det må nevnes, i denne sammenheng, at Jan Erik Vold er en ivrig og – det trenger knapt ytres – dyktig formidler av Hofmos geni.
© Tuva Langjord
Nåja, dette blir herved en avbrutt tanke, i det jeg skal ut på kino og se Becoming Jane, film om Jane Austen. Blir visst aldri ferdig med henne!
Vi trenger ikke flere tekster som lister opp forskjellene mellom mann og kvinne. Det foreligger alt for mye av den slags allerede, i diverse populærkulturelle trykksaker, som Dagbladet Fredag, Magasinet, det farlig usanne kulturkule ”Radioselskapet” på NRK P2, trendanalytikere, ungdomsmagasiner på TV, radio og i bladform – det er nok å ta av.
Problemet med disse opplistingene av forskjeller ligger i at det er en del sannhet i eksemplene vi får presentert, men at disse ”sannhetene” som regel er simplifisert, popularisert, noen anelser forvridd, og – tror jeg – lettere uklare for de som kommer med innsiktene. (I neste rekke følger selvfølgelig det faktum at mange lar seg påvirke, mer eller mindre bevisst, av hva som formidles i disse hva-er-forskjellene-på-mann-og-kvinne-spaltene, og tror at mye som sies der er sant.)
Hvorfor er dette noe å bry seg om? Underholdes vi ikke like mye hver gang vi blir presentert for dem? Det er noen underliggende, mentale mekanismer som gjør disse kvinne/mann-listene til noe mer enn ufarlig underholdning. (De ikke bare underbygger, men danner myter om hva som er spesifikt kvinnelig og hva som er spesifikt mannlig.)
Vi har lyst til å tro på kategoriseringene.
Vi har lyst til å tro at virkeligheten er så enkel at den kan grupperes i ”er” og ”er ikke”-bokser. Vi håper at det finne en objektiv sannhet om mann og kvinne, og at denne kan fanges og humoristisk formidles via slike observasjoner og oppstyltede grenser som presenteres i de respektive spalter. Vi håper altså at vi er inne på noe når vi grupperer og sorterer i så tilsynelatende åpenbart forskjellige kategorier som mann og kvinne utgjør.
Men det er for enkelt. Det er for uorganisk. Det er ikke sant.
Utgangspunktet for dette skriveriet er min egen følelse for forskjellene mellom det feminine og det maskuline, og hvordan dette kan komme til uttrykk i skrift. Disse to begrepene eller kvalitetene, maskulin og feminin, er ikke jevnt fordelt mellom mann og kvinne. Som regel er det overvekt av feminin kraft i kvinner og likeledes maskulin kraft i menn (det er vel derfor vi er blitt de kjønnene vi er blitt). Men disse størrelsene er ikke identiske med det menneske- og kjønnshylsteret vi er tildelt.
I denne iboende forskjellen mellom maskulin og feminin, mellom agerende, utadgående og ”aggressive”, og omsluttende, tøyelig og organisk inkluderende, ligger spiren som kan lede til popularisert oppdeling og gjerdesnekring. Forskjellene spikres fast, og her blir de stående, bastante og selvsikkert voktende sine grenser. Ikke særlig organisk eller levende? Heller ikke – for å bruke et ladet begrep – sant.
Slike mentale skillelinjer har lite å gjøre i den virkeligheten som faktisk er. Men, som sagt, noen sporer sannhet kan man finne i mann/kvinne-inndelinger.
Det som gjorde at jeg satte i gang å skrive om dette, er at jeg både kan føle og smake hvordan det seiglivede, snoende, svale ultrafeminine lett blir oversett og overkjørt av de mer velansette maskuline kvalitetene i vår verden. Kvinnelige forfattere (og jeg er oppmerksom på min egen bruk av apposisjon til substantivet ’forfatter’) snøftes gjerne bort om de heller mot å skrive for mye om kvinner, kvinners virkelighet, og spesielt kvinners hverdag (alt for kjedelig og betydningsløst for de fleste menn, og også en del kvinner) – dette kan jeg selv kjenne meg igjen i. Lenge tok jeg avstand fra denne ”type” litteratur (det er jo slett ingen type litteratur, felles er vel bare noen emner som blir tatt opp) fordi det virket for kjedelig og grått, alt for treigt til å bli satt mellom to permer og deretter lest av et publikum. Fremdeles er jeg ikke helt over den kneika, kanskje fordi jeg ikke tar meg tid til å lese så mange romaner som jeg kunne ønske; kanskje er det også fordi denne relativt ignorerte sjangeren ennå har til gode å fylles med solid, litterær kvalitet. På en eller annen måte.
Det samme gjelder imidlertid kvinnelige poeter. Gunvor Hofmo er vel anerkjent, men for en stor del ikke lest og analysert og seriøst omtalt som flere av våre mannlige poeter er det, slik som Stein Mehren, Olav H. Hauge, Tarjei Vesaas, Tor Ulven osv. Som menn får de automatisk en tyngde tillagt som det tar lang tid, mange lesere og mye seriøs omtale til for de fleste feminine poeter å bli til del. Det fins eksempler på kvinner som ikke skriver utpreget feminint, som for eksempel Inger Hagerup og den nylig debuterte Ruth Lillegraven. Disse får lettere eller raskere anerkjennelse enn mange av sine kvinnelige kolleger, for de beveger seg innenfor sfærer og i en type språk som er lettere å oppfatte og oppvurdere enn i mange av de kvinnelige poetenes tilfelle.
Jeg synes Gunvor Hofmo er et godt eksempel. Her har vi en forfatter som skriver om eksistensielle, religiøse spørsmål, virkelighetsloddende, innenfor en feminin uttrykksform. Her er inderlighet, mykhet, gjennomlyste farger, lys, luft, rom – alle kvaliteter som lett kan mentaliseres og resonneres bort til å skulle være mindre betydelig enn for eksempel Stein Mehrens mer intellektuelle uttrykksform. Det poetiske geni gjør nettopp slik som Hofmo gjør; beskriver, sanser, åpner, smyger seg fram til et unikt uttrykk, som igjen setter et unikt, dypt avtrykk i leserens sjel. Dersom man ikke overser den fine strengen disse feminine diktene kretser rundt.
Det er avgrunner i Hofmos poesi, dybder så bratte og sugende mørke at de ikke kan persiperes gjennom et mer ”nøytralt” tankebasert eller mentalt språk. Her er vi i et område hvor det vanlige vokabularet rett og slett ikke strekker til. Allikevel er formen gjennomsyret av feminin kraft (noe som etter min mening gir diktene enda mer gjennomslagskraft) og kan dermed lett overses og tolkes som over-inderlige eller halvveis hysteriske – Freud har ikke hjulpet kvinneheten i stor grad – og på den annen side for myke dikt, som er litt for brysomme og vanskelig tilegnede skriftstykker. Det er lettere å vende seg mot noe man forstår mer umiddelbart.
Det må nevnes, i denne sammenheng, at Jan Erik Vold er en ivrig og – det trenger knapt ytres – dyktig formidler av Hofmos geni.
© Tuva Langjord
Nåja, dette blir herved en avbrutt tanke, i det jeg skal ut på kino og se Becoming Jane, film om Jane Austen. Blir visst aldri ferdig med henne!
Posts
No comments:
Post a Comment