Litteraturhuset i Oslo

På denne merkelig varme høstdagen i oktober tok jeg meg en gåtur gjennom Slottsparken, opp forbi Kunsternes hus (et sted jeg ikke har særlig lyst til å besøke; sure vibber siver ut derfra) og til hjørnet av gata, i bygget til den gamle Lærerhøyskolen i Oslo for å nå mitt mål: det nye Litteraturhuset i Oslo.

Siden det er søndag i dag, og dag tre etter åpning, var det fullt av barnevogner og foreldre og folk fra alle trinn på aldersstigen, med summing av stemmer og mobiler overalt. I korthet: det krydde.

For meg var det for mange folk til å bli der lenge, så jeg svingte inn, kikket på forfatteres bokanbefalinger i butikken (som Norli vant konkurransen om å drive), sveipet ned i underetasjen og kikket raskt over boklandskapet. Butikken var ikke så stor, men har et desto mer håndplukket sortiment. Skjønnlitteratur delt inn etter geografi (heldigvis var svenske og danske bøker representert på egne språk), kunstbøker, tidsskrifter, bestselgere og kvalitetsbøker på hvite hyller. I første etasje er det også kafé, og det hele så riktig hyggelig ut. Hadde jeg vært mer i menneskehumør ville jeg sikkert satt meg ned og lyttet til hva de andre snakket om, drukket te og romenergi.

Som en elsker av alle bokfylte rom, virker et helt hus tilegnet bøker rimelig lokkende. Det siver atmosfære ut fra boksidene, og selve den fysiske boka danner en egen stemning, spesielt når det er mange av dem. Bokryggene, lukta - jeg kunne skrevet et helt kapittel i en imaginær roman om bibliotekenes lukt - og all tiden som er akkumulert i disse objektene, danner den spesielle stemingen. Aura, tror jeg jeg vil kalle det. Bøker har aura.

Jeg kommer nok til å få med meg noe av det som skjer der. Skulle gjerne vært på Toril Mois foredrag eller hva det nå var i går, men da var jeg på jobb - i bokbutikken...

Ellers er det alt for mye annet jeg burde gjort nå. Burde vært mer aktiv i forhold til pensum, men for tiden synes jeg det er skikkelig vanskelig å lese påtvunget litteratur; jeg finner meg selv til stadighet lesende noe annet enn det jeg bør i forhold til de oppsatte pensumverker. Men fanken heller, jeg liker bedre å følge den naturlige leselisten/-lysten enn bare å lese det jeg må lese i ett eller annet fag. Selv om jeg nå, i ukene fram mot november, må oppdatere meg mer på det oppsatte pensum. Sånn er det bare når man er student etter "Kvalitetsreformen" ved norske universiteter.

Det jeg har som en stjerne i enden av kikkerten, er at jeg endelig kan begynne å skrive på masteroppgaven i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo etter jul. Det blir gøy. Endelig kan jeg operere selvstendig, forske i vei på det jeg er interessert i, sette mitt eget pensum. Et helt år med egendrevet lesing og skriving, det er da mye mer livsnært enn oppsatte leseplaner og innleveringer?

Tror jeg lar meg selv henge i lufta her. Det er ganske behagelig å sveve for enden av kikkerten, i stjerneopplyst vektløshet.