Akademia - humaniora

Noen ganger skjønner man ting. Man skjønner dem på en slik måte at de griper rett inn i livet ditt, i ditt livs midt. Når man er litteraturstudent synes man i begynnelsen at det er veldig spennende, og at man får holde på med noe som for mange bare er en hobby. Men spesielt innenfor litteraturvitenskap skjønner man raskt at liv og lesing er to forskjellige ting. Man kan analysere dikt og noveller, lese teori og baske med abstrakte problemstillinger - dem går det aldri slutt på. Og det er gøy, bevares, lenge er det det. Men når man holder på med noe over lang tid, er det uomgjengelig at det man har viet seg til spiser seg inn til eksistenskornet som alt spinner seg rundt. Om noe ikke er helt riktig, viser det seg etter hvert - og ofte har man hatt en anelse om det lenge.

Litteraturvitenskap er fremdeles interessant og gøy, men det slår meg stadig vekk hvordan akademia alltid ligger ett skritt bak det som skjer, og at det tar jobben med å forklare og teoretisere og sette inn i historisk rammeverk.

Det dannet seg med en gang et slagord for dette: Fra lecteur til aktør! For hva er det vi driver med her vi sitter bøyd over bøkene? Analyse, spalting, forsøke å se hva andre har ment og tenkt og hvordan de har gjort det, mens de som har skrevet bøkene faktisk gjør noe. De lever gjennom ordene. Vi gjenopplever, gjenskaper, sekundærproduserer. Ikke rart at jeg noen ganger føler meg som en parasitt. Og et hakk fjernet fra eget liv. Det går nok fint an å leve et helt liv i hodet, noe sier meg at det er mer normalen enn unntaket. Men det er ikke bra nok for meg. Jeg må være her når jeg er her, for å si det sånn. Så får vi se om denne måten er den beste å gjøre det på.

Til slutt må jeg si: Jeg elsker litteratur, jeg elsker å lese, lære, reise gjennom andres ord. Det kommer jeg alltid til å gjøre. Men leser som livsvei er jeg ikke like sikker på om er holdbart i lengden. For meg.