William Blake: The Problem of Sense-Organs

William Blake is a poet whose work I have scarcely touched the surface of. This little poem (which is an excerpt from the 330 lines long poem called The Everlasting Gospel) transmits the notion that it is not your eyes that do the seeing. It is something else. And I couldn't agree more.

I wouldn't necessarily call the sense-organs problems, rather as bodily (seemingly) functions which are necessary in our relation to the world. Both the outer and the inner. The problem occurs when you believe that this is all there is to it, that the organs are the sensing. If you sink into it, you will probably find that your sense-organs function on the inside as well as on the outside of your body. And where, one might ask oneself, is the seeing, feeling, listening, tasting and hearing happening then?

The Problem of Sense-Organs

This Life's dim Windows of the Soul
Distorts the Heavens from Pole to Pole
And leads you to Believe a Lie
When you see with, not thro', the Eye
That was born in a night to perish in a night
When the Soul slept in the beams of Light

William Blake, The Everlasting Gospel

Kjernesunn familie - ja takk!

Hallo, hallo.

Har dere vært borti Kjernesunn familie-konseptet i Danmark? Hvis ikke vil jeg drive litt snikreklamifisering!

Enkleste måten å få vite mer om dette på er ved å gå inn på hjemmesiden deres, http://www.kernesundfamilie.dk/. De har også en nettbutikk. Ettersom de er lokalisert i Danmark er det ikke så mye vits å handle fra dem (blir fort mye momsbetaling, pluss rådyr frakt), men det er en fin side å få inspirasjon og guiding til hva man kan og bør ha i skuffer og skap av mat, oljer etc -alt uten kjemiske uhumskheter, sukker, melk og gluten.

Dette høres kanskje surmaget og trist ut, litt som Vegeta her i Oslo (nå Aubergine), men det er et heldekkende og friskt konsept, som egentlig ikke burde kalles noe konsept ettersom de forfekter en naturlig måte å leve på. Først og fremst er det mat familen Mauritson setter fokus på, men også trening og mental og fysisk (både kropp og hjem) utrensing er på programmet. Og viktigst er overbygningen av BEVISSTGJØRING.

Hvorfor skal man gå rundt som zombier uten å vite hva som er godt for en, og kanskje viktigere: hva som ikke er godt for en? Jeg kan godt svare: det er ingen grunn til å være zombie. For eksempel er det ofte en sammenheng mellom forskjellige krefttyper og hva man spiser/har spist opp gjennom livet, stress, leveforhold, og dette er ting man bør vite så mye som mulig om.

Jeg føler meg også mer og mer sikker på at melkemat ikke er godt for menneskekroppen, og har kuttet den helt ut. Nåja, om jeg skal begynne å skrive om hva jeg synes er bra og ikke bra å spise/gjøre/tenke, vil det bli et alt for langt og trettsomt innlegg dette. Men engasjert i disse spørsmålene er jeg! (Og jeg har mer enn litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke trener nok, men trøster meg med at etter masteroppgaven er innlevert har jeg tid og rom til å få det inn i uka.)

Viktig er også mental rengjøring (et noe klamt begrep), og den kan nok gjøres på flere måter. Her er jeg imidlertid ingen mester. Tankevaner er vonde å vende, og det å falle inn i halvdepressive, selvdømmende mønstre er så alt for lett. Så muligens skriver jeg dette avsnittet mest for å oppmuntre meg selv. Og vet man hva: det hjelper!

Daffodils, Wales, spring

Back from Wales, where the spring has arrived and the daffodils are flourishing! This picture is just like the road to Buckland Hall in Brecon close to Abergavenny, where we have just spent a week. What a difference from the Norwegian iceclad slopes. I must say, though, that I was very happy when returning to see that the snow had almost completely gone. Won't get my hopes too high up, though, a Norwegian knows better than knowing for sure that spring has arrived in late March. I remember three years ago when snow was falling thick in April...

Weather talk is a bore, but at the end of winter the hope for sun and mild weather is almost all-consuming!

Dunderklumpen!

Jeg så igjen Dunderklumpen! i går kveld, og så moro er det lenge siden jeg har hatt det. Eller: så fint og barndomstrygt og -magisk er det lenge siden jeg har hatt det :-)

Filmen så jeg en gang da jeg var rundt 7 år, sammen med en venninne som hadde fått hjernerystelse og måtte holde seg våken. Siden da har jeg ikke sett filmen, men boka har jeg lest mange ganger som barn og også seinere.

Det er noe med svenske barnebøker og filmer som går rett inn hos meg nå og også gjorde det som barn. Handlingen i denne filmen er på midtsommernatta, og stemingen er intet mindre enn magisk - ikke bare gjør Dunderklumpen lekene levende, men den lyse natta og det velkjente norsksvenske landskapet med gran- og furuåser og fosser og kjemper og morgendis over vannene er perfekt setting for midtsommernattsmagi. Og så er det noe med 70-åra (som jeg ikke har opplevd) som virker så jordnært og fantastisk på en gang.

Filmen er fra 1974 og har god musikk (Toots Thielemans), levende og sjelfylte tegninger og ikke minst stemmer - Gösta Ekman og Hasse Alfredsson er to av de som gir stemmer til karakterene.

Heldig for meg at biblioteket hadde denne stående i hylla, ellers ville jeg aldri fått sett den på nytt. Kommer nok til å skaffe denne om jeg får barn noen gang! Mulig jeg er på vei til å bli gammeldags, men jeg liker godt de barnefilmene som ikke bare er action og skrik og skrål, men som har en rolig og morsom stemning. Og, ikke minst, magisk. Det er nøkkelordet på barndomskulturopplevelser som sitter spikret.

Hommage to the maker of a cover

As the title of this post hints, this is written just to honour the designer of the cover of the first compilation of Emily Dickinson's poems in Norwegian translation. It looks even better in real life, as the branches are glossed in shining black and slightly elevated on the cover. The book both looks and smells of cherry blossoms.

There is to be another volume before the translation is complete.

The translator, Kurt Narvesen (who is also a poet) told me a long time ago that he was working on translating Dickinson's poetry. I was thrilled but not quite sure whether he was really telling the truth. As he had just finished translating Walt Whitman's Leaves of Grass, though, I hoped he was indeed telling the truth.

And so he was.

The result can now be viewed - and read! - if you visit a well-assorted book store. May I suggest Norli? Just follow this link, and you're on your way.

I heard the first spring birds singing today in the late March snow. It left me in a strange mixture of melancholy and optimism for what's to come this year.

Jack Gilbert: Say you love me

Har du også hatt opplevelsen av å sitte inne i en glassboks, mens den du er sammen med sitter i en annen, med en helt annen farge på veggene enn dine? Eller at dine linser er konkave, mens den andres er konvekse? Noen ganger lurer jeg på om mannen min og jeg lever i samme virkelighet, eller om kommunikasjonen mellom øye og sinn går i rette, blanke skinneganger hos ham, og i krøllete, mangefargede ulltrådmønstre hos meg. Noe liknende har visst Jack Gilbert også erfart.


SAY YOU LOVE ME

Are the angels of her bed the angels
who come near me alone in mine?
Are the green trees in her window
the color I see in ripe plums?
If she always sees backward
and upside down without knowing it
what chance do we have? I am haunted
by the feeling that she is saying
melting lords of death, avalanches,
rivers and moments of passing through.
And I am replying, "Yes, yes.
Shoes and pudding."


Fra Refusing Heaven, 2005