Emily Dickinson - Queen Recluse?

”This is my letter to the world”

Slik skrev Emily Dickinson i ett av diktene sine (følger under). Hun meddelte seg og utforsket universet – innover, først og fremst – gjennom diktene sine, og gjennom brev og lapper. Gjennom det skrevne. Hun var svært intelligent, leste mye og skrev stiler på skolen som vakte misunnelse blant medelevene. Der hun vokste opp, i Amherst, Massachusetts, var ikke omgangskretsen alt for stor. Få kunne møte henne på det intellektuelle eller språklig lekne plan. Det var i det hele tatt få som kunne forstå henne eller romme dybdene, himmelstrebingen og de merkelige fargene hun bar i seg.

Etter hvert som det tynnet seg i rekkene av interessante mennesker og frierfristne, verdige unge menn, og etter hvert som årene gikk, gjorde hun sitt valg. Eller kanskje gjorde hun det lenge før. Hun valgte å føre sin dialog (med himmelen, med sin egen menneskedybde) på papiret. Blyant og blekk, kladdet og sirlig nedtegnet i hefter hun selv tråklet sammen.

Det er ikke riktig å si at ingen kjente til at hun skrev dikt. Hun lakk, bevisst, flere hundre små og større dikt gjennom brev og lapper til vennene sine. ”My friends are my estate”, skrev hun i et brev til Samuel Bowles, den mann hun antakeligvis lengtet etter rundt 1860, ”Forgive me then the avarice to hoard them!” Hun ønsket å bli lest, hun ønsket å bli sett og forstått. Dermed delte hun med seg av det beste hun hadde – diktene sine.

Det hun er mest kjent for ved siden av diktene, er tilbaketrekkingen fra samfunnet. De siste 20 år av livet bodde hun for det meste oppe på rommet sitt i huset som bestefaren hadde kalt ”the Homestead”. Det er vanskelig å gi noen god forklaring på hvorfor hun så gjennomført valgte å isolere seg fra omverdenen. ”Emily is the one who has to think. That is her job. No one else in the family has that to do” sa søsteren Lavinia om Emily. Lavinia gjorde det mulig for Emily å bli boende på rommet sitt resten av livet. Gjennom isolasjonen hadde hun tid og mulighet til å utforske tvingende eksistensielle spørsmål, liv og død, og menneskets forhold til Gud og evigheten. En kvinne i 1850- til 80-årene ville ellers hatt liten mulighet til poesi og filosofi av verdensklasse. (om man da ikke var adelig, men adel har aldri vært en del av det amerikanske samfunn – og blant puritanerne i New England virker det ekstra absurd.)

Brevvekslingen hennes var ganske stor, sett i forhold til hvor få hun forholdt seg til i det daglige. Men behovet for å bli forstått og hørt var åpenbart en sterk drivkraft. Hun forsøkte, ordløst, å vise hvem hun var gjennom språket og diktene sine. Og hva hun var. Hun visste at diktene var gode. Originale og annerledes, det visste hun også. Og at dette var skriftstykker som fortjente andre menneskers oppmerksomhet, og ikke bare hennes samtidige, var hun sannsynligvis meget klar over. Hun var ikke isolert, og (på eksistensielt vis) ensom kun av eget valg. Svært få kunne noen sinne ha møtt henne på samme intense plan som hun krevde, og det virker som om ingen var der for henne varig, mens hun levde.

Valget om å betro seg og utforske verden – og med det, seg selv – via papiret og det skrevne ord var ikke ett avgjørende valg. Kanskje tok hun heller aldri den bestemmelsen helt og fullt. Kanskje levde hun hele tiden slik midlertidig, hva vet vi. Det er lett å tillegge mennesker en hensikt med livet etter at de er døde, etter at deres gjerning på jorden er avsluttet og kan ses under ett. Hun åpnet i hvert fall for kjærligheten også i ganske voksen alder. Otis Phillips Lord, en dommer som var 18 år eldre enn Emily, kom i 1870-åra for alvor inn i Emilys liv. Etter at hans kone døde, ble brevvekslingen dem i mellom kjærligere, og en del av brevene leses som rene kjærlighetsbrev. Dette taler jo for at hun ikke stengte andre ute for enhver pris. Hun var ingen fullstendig ”Queen Recluse” - hadde man nøkkelen, ble døren åpnet.

(Leser du Richard Sewells The Life of Emily Dickinson, eller andre biografier, får du innblikk i et tidvis svært produktivt liv, og tidvis svært tilbaketrukket - ofte begge deler på en gang.)

Her er diktet det refereres til i begynnelsen:

This is my letter to the World
That never wrote to Me —
The simple News that Nature told —
With tender Majesty

Her Message is committed
To Hands I cannot see —
For love of Her — Sweet — countrymen —
Judge tenderly — of Me


© Tuva Langjord 2005